Jeg er av den typen som ikke orker å høre på innringer-program
på radioen der noe skal debatteres.
Jeg har en tendens til å synes det bare er de surmagede,
misfornøyde menneskene som ringer inn - og jeg blir i dårlig i humør av å høre på.
Da slår jeg bare av radioen og stuller videre med mitt.
Samtidig blir jeg ofte gående å tenke på:
hvilket tema skulle det være for at jeg virkelig ble så engasjert
at jeg gikk til det skrittet å ringe inn?
Eller skrive til avisa?
Det er jo ikke det at jeg ikke er misfornøyd med ting!
Bevare meg vel; ta for eksempel søppeltømming kl 0515 i boligstrøk.
Det temaet er jeg innom flere ganger i måneden.
Det samme gjelder hundebæsj som ikke plukkes opp.
Men skrittet fra å tenke på det, nevne det for de som tilfeldigvis er rundt meg,
til å skrive det i brevs form eller ringe til noen om det.
Nei, det skrittet har jeg aldri følt behov for å ta.
Og når jeg tenker meg om: det samme gjelder vel
for alle de sakene jeg er fornøyd med....
Heldigvis er ikke alle som meg.
Heldigvis er det noen som faktisk formidler videre noe de er svært fornøyd med.
Og denne uka fikk vi et slikt brev på jobben!
På rosa papir hadde hun skrevet et langt brev.
Alle som leste det ble stående med et smil om munnen.
Det varmer når noen skryter av deg.
Det varmer enda mer når noen du ikke kjenner skryter av deg.
At noen har vært så fornøyd at vedkommende har skrevet ned tankene sine i brevs form,
og i tillegg tatt seg bryet med å poste det.
I disse epost-tider varmer det litt ekstra at det kommer et brev.
På rosa papir.
Og jeg tenker at vi alle kan bli litt flinkere til akkurat dette.
Gi ros - send en hyggelig hilsen.
Det varmer langt inn i sjela - og blir der i flere dager :-)
