fredag 11. mars 2011

Vårt virtuelle liv

Den virtuelle verden er en rar verden.
Både facebook og blogger gir oss mulighet til å dele.
Dele det vi ikke pleide å dele - med de vi ikke pleide å dele med.

Plutselig vet jeg mye om noen jeg bare pleide å nikke til på butikken.
Jeg vet hvor de har vært på ferie,
hva de pleier å kose seg med på fredagskvelden
og at ungene har vært mye syke i vinter.
Mange kommer nærmere meg - og det er jo bra?
Eller?

For av og til lurer jeg på:
Hva er det egentlig jeg får vite?

Jeg merker meg at mange forteller om hvor flinke de er til å trene.
Treningsdagbok via facebook er ganske utbredt,
og kan få noen og enhver til å føle seg som en latsabb og unnasluntrer.
I tillegg hører jeg mye om flinke barn,
som lager middag, går lange skiturer med smil om munnen
og serverer kaffe på senga.
Så kommer helgene.
Bevares; helgene er fulle av familieidyll, hytteturer,
peiskos, kafébesøk og rene hus.

Glansbildet av den norske familie har vel aldri vært
mer gyllent og framtredende som etter at vi kunne begynne
å dele i den virtuelle verden.

Og for all del; jeg tror det meste av det som står der er sant.
Og ingen liker vel å blogge eller facebooke om det kjedelige, kranglete og rotete.
Vi løfter fram det som er bra
-kanskje for å minne oss selv på at vi ikke har det så verst?

Det er bare det,
at hvis du sitter der - og ikke helt har hodet over vannet.
Hvis hverdagen butter, du sliter deg ut på jobben
og ungene har en kranglete periode.
Da kan det være tungt å lese om alle de "vellykkede".
Da blir det du som sitter der med følelsen av at "alle andre" mestrer alt.

Og hva er så moralen her?
Tja, at ingen er så vellykket som det kan se ut?
At du har det bedre enn du kanskje greier å se her og nå?

Og trøsten?
Det kan være at til og med fotografier ikke engang viser hele sannheten.
For det som kan se ut som en ryddig kjøkkenbenk....
...trenger langt fra være det...

4 kommentarer:

  1. Er så enig Hege. Det er jo menneskleg å ønskje å framstå på sitt beste. Skape ein illusjon av at ein har livet akkurat så på stell som ein gjerne skulle ønske at ein hadde. Men eg gløymer ikkje den bånn ekte statusmeldinga frå ein bekjent som eg er FB-ven med Han skreiv "i dag har eg vore singel i ti år, eg orkar ikkje tanken på at det kan bli ti til".
    Og eg vart stum av beundring av at han faktisk valgte å vise fram sårbarheita si.

    SvarSlett
  2. Herremin, tante Hege! Dette var et helt utrolig godt innlegg! Du skriver så bra! :-)

    SvarSlett
  3. Ja, dette var veldig bra skrevet, Hege! Og: så sant så sant! Fortsett å skrive! Du skriver godt. Hilsen Naboen i Gutua, Tove S

    SvarSlett
  4. Ha ha, alle er IKKE så vellykka! Jeg tror nå nesten at de som skryter mest er de som sliter mest....

    SvarSlett