"Frykten for pappa" er tittelen på førstesideoppslaget i Dagsavisen i dag. Temaet treffer meg midt i magen. At det finnes mange barn som opplever hjemmets lune rede som det mest utrygge de har! Som lever i frykt for hva pappa kan komme til å gjøre med mamma. Og med dem selv. Som hver dag har frykt og utrygghet liggende fremst i bevisstheten - som ikke kan tillate seg selv å fullt ut glede seg over ting som skjer på skolen, som ikke tør ta med venner hjem - og som definitivt ikke gleder seg til at familien skal tilbringe mer tid sammen i ferien...

Jeg synes tittelen er sterk. Syng sangen inni dere, og lytt til siste strofen; "...men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg...".
Det settes fokus på at vold i hjemmet ikke lenger skal være en privatsak, kvinner og barn må få hjelp til å anmelde mennene! Selv om det fortsatt er store mørketall, kan avisa i dag melde om at antall anmeldte forhold er tredoblet siden 2006.
Det betyr at det nytter! Det nytter å belyse problemet. Det nytter å gang på gang fortelle at det er ikke voldsofrene sin skyld - å be om hjelp må ikke forbindes med skam!
Trygghet er en grunnleggende faktor i et barns liv. Alle barn vi omgir oss med har krav på vår ytterste oppmerksomhet i så måte. Vi voksne må følge med, være nabokjerringer - tørre å bry oss når vi er bekymret - kort sagt; være trygge voksne til å stole på!
Det er ikke alle forunt å sitte i pappas trygge armkrok...
Jeg kommer tilbake med mer sommerlige innlegg, men dette er et tema som opptar meg så sterkt, at jeg måtte blogge om det i dag!



Fikk et deilig tips av en kollega i dag: potetstuing til spekemat. I stedet for potetsalat. Tipset gikk ut på å lage tykk hvit saus, for deretter å ha kokte potet-terninger og masse gressløk oppi. Jeg fylte på med gulrot også. Og det var supergodt! Når det er sesong for sukkererter, kan tilsvarende stuing lages med sukkererter og gulrot. Høres friskt og godt ut, spør du meg. Gleder meg til å prøve...