Livet kommer så fort. Ikke før ble jeg voksen, så flyttet barna ut... Slik starter bloggen Blått til lyst sin intro av seg selv, - og jeg synes det er flott og tankevekkende sagt. Noen og enhver kan jo kjenne på dagene som flyr av sted - eller snarere ikke kjenne på dem.
Plutselig har dagen og uka gått, og en kan spørre seg hva som skjedde. Vi voksne kaller det tidsklemma...sier vi er fanget i den. Som om vi ikke har noen egen vilje i det som skjer?
Det er så lite som skal til, for å kjenne på dagene, minuttene, sekundene. En ettåring som har lært seg hva det vil si å gi kos, som stabber rundt med verdens mest seierssikre glis fordi han greier å kaste ballongen opp i lufta - eller en sparktur med fireåringen i lav vintersol. Har du lagt merke til hvor lang skyggen blir da? Mye lengre enn mor sin kan den bli! I alle fall hvis mor diskret sakker farten.... :-)
Og gleden over å se sin egen snøengel i snøen. Og over hvordan verden ser ut med solbriller med gule glass! Mange mange små, men store, inntrykk en vanlig mandag formiddag. Hvor vi heldigvis hadde fri. Og det heldigvis var sol. Og hvor lillebror heldigvis sovnet i vogna. Og hvor mor hadde all verdens tid til å nyte sekundene sammen med fireåringen :-)
så koselig å lese, Hege! Takk:)
SvarSlettDet var fine ord!
SvarSlettSå koselig å bli sitert!
SvarSlettOg så heldig du er som har små barn og får være med dem i opplevelse av tid og verden. Det er ingen som ER i tiden som dem.
Selv har jeg jo ikke små barn lenger, men får lov til å kjøre en treåring til barnehagen en dag i uka. Det er tre mil hver vei, så vi rekker noen flotte samtaler på veien. Voldsomt artig! Og - når han er sånn passe trøtt og grinete på ettermiddagen, leverer jeg ham bare til foreldrene. Herlig!
Det var en skjønn stund du skildret, jeg ønsker deg riktig mange av dem!
Heisann.
SvarSlettSå fin blogg du har. Mange gode tips og koselige innlegg. Her kommer jeg gjerne tilbake så jeg legger meg til som følger! :-)
God helg. Klem fra Inger-Lise