Vil vi egentlig vite?

Leser i avisa i dag at Arbeiderpartiet ønsker å gi

rutinemessig ultralydundersøkelse til alle gravide kvinner allerede i uke 12.

Altså seks uker tidligere enn i dag.

Dette vil være med på å skape økt trygghetsfølelse og ro i svangerskapet,

er ett av argumentene.

Hm, dette er jeg skeptisk til, kjenner jeg.

Hva er det egentlig vi vil vite?

Jo, vi vil vite at vi bærer på et velskapt lite liv,

at alt er bra med den lille der inne i det varmen og mørket.

Hva gjør det med oss hvis vi får en annen beskjed?

Jeg tror at jo mer vi har mulighet til å finne ut,

jo mer utrygge vil vi bli.

For det vil sikkert alltid være mulig å finne ut enda mer.

Fosteret kan sjekkes fra alle bauer og kanter.

Jo mer vi vet, jo mer skjønner vi at vi ikke vet.

Da jeg fødte nr fire, fikk jeg tilbud om å være med på et forskningsprosjekt.

Det skulle tappes blod fra navlestrengen,

og ut fra det kunne det sjekkes om babyen var disponert for å utvikle diabetes

(så vidt jeg husker).

Jeg samtykket, og fikk senere brev i posten om at mitt barn ikke var disponert.

Ok, den er grei. Da vet vi det.

Så ble jeg sittende å tenke...

Hva hadde det gjort med meg, med familien, med barnet

hvis den motsatte beskjeden hadde kommet.

Ville vi hver dag gått og ventet på sykdommen.

Kanskje ville hun utvikle diabetes, kanskje ikke?

Ville vi egentlig vite?

Og hvis du får vite noe om fosteret ditt i uke 12...

...når du fortsatt sliter med morgenkvalme,

ikke har fortalt så mange om svangerskapet

og er full av hormoner som farer rundt i kroppen din,

- hvordan skal du da forholde deg til det du får vite?

Norge er et rikt land.

La oss også fortsatt være rike på mangfold og personligheter.

Menneskelig sett.

Strømlinjeformede samfunn høres ut som kjedelige samfunn.

La oss heller hegne om det og de som er annerledes.

Er vi ikke alle det?