Langsom tid

Av og til nyter jeg den langsomme tida. At ting tar den tiden det tar, uten at du får gjort noe for å framskynde det. Som da jeg har setter på en klesvask. Da går resten av seg selv. Klærne blir vasket, av seg selv - og jeg trenger ikke stresse med å skulle henge dem opp - for jeg må uansett vente til vaskemaskina har gjort ferdig jobben.

Eller som når hele gårdsplassen må måkes. Tungt arbeid, men det må ta den tiden det tar. Uansett. Tankene kan fly alle andre steder - mens resten av kroppen går på autopilot. Langsom tid det også, på en måte - selv om kroppen får brukt muskler den sjelden tar i bruk.

Slik er det også å bake hjemmebakt brød. Min gode venn Kenwood Major hjelper meg å sette deigen. Ikke en melflekk på fingrene. Deretter må tida gjøre jobben. Den langsomme tida. For dette kan man ikke framskynde. Deigen hever langsomt, mens jeg kan fylle tiden med ingenting. Eller mye. Men det beste er å fylle den med ingenting. Kanskje ta en kaffe?

Og så resultatet til slutt. På benken ligger nydelige, duftende hjemmebakte brød - akkurat slik jeg husker dem fra den gang det var jeg som så vidt rakk opp til kjøkkenbenken og så på mor som eltet og knadde. Husmora i meg får en ekstra stjerne på slike dager. Og barna får ekstra stjerner i øynene. Ikke dum bruk av en fridag, spør du meg :-)