Moiiiii!

Moi! Moii! Moiiiii! Joda, minstemann er i full gang med å få talegaver som sine søsken. Fra bablingen kan vi nå oftere og oftere skille ut noe vi tror vi skjønner. To ord dominerer: Moiii (mor) og Nei! To viktige ord i hans liv. Skulle bare ønske han ropte på moiiiiii litt sjeldnere... :-)

Det er vel lov til å ønske det, uten å være en dårlig mor? Får i grunnen kvoten min og vel så det, både fra han og de fire andre, men akkurat i dag har det vært over seg mye. Han har nemlig vært hjemme på 4.dagen pga feber og hoste - men i dag var han definitivt i ferd med å bli frisk! Så da har det gått i ett; Moiii! Bil! Moiii! Bil! Moiiii! Nei, nei, neiiii! ....

Misforstå meg ikke; han er fortsatt dønn sjarmerende - og tvinner oss alle rundt fingeren :-) Så mitt snitt til å klippe han i dag, mens han så barne-tv. Ikke helt lett, kan du si, men resultatet ble ikke så aller verst. Litt kort i luggen, kanskje?

Det var da jeg skulle samle sammen håret, at jeg fikk nok en tanke om jeg er en god mor eller ikke? For jeg har aldri samlet på "den første lokken" til noen av barna - ei heller "mine melketenner". Hm. Burde jeg gjort det? Burde jeg hatt 10 små sølv-skrin stående til stas, der det nå skulle ligget bortimot 30-40 tenner og ørsmå hårtuster? Nei, tror ikke jeg savner det. All respekt for de som synes det er stas å ha, altså - men jeg kjenner at akkurat dét er ikke så viktig for meg. Eller dem. Det får holde med albumene. Og denne bloggen, da.

Så håret går i søpla, tennene forsvinner med tannfeen - og det som er igjen av oss myldrer rundt i det gamle gule huset. Tross alt er det de til enhver tid levende delene av oss som gjør denne familien til verdens beste familie! Og tross alt det vel egentlig utrolig koselig å ha et lite punktum som roper: "Moiiii"!