En bønn for barna

Fant et nydelig og sterkt dikt på jobb i dag:

Vi ber for de barna

som setter fra seg klissete

sjokoladefingrer overalt,

som liker å bli kilt,

som hopper i vanndammer

og ødelegger buksene sine,

som rapper kaker før maten,

som visker så hardt

at det blir hull i matteboken,

som aldri finner skoene sine.

Og vi ber for dem som ser

på fotografene bak piggtråd,

som ikke kan løpe nedover veien

i nye joggesko,

som aldri har talt potetene på tallerkenen,

som ble født å steder vi aldri ville besøkt,

aldri får gå på sirkus,

som lever i en verden forbudt for barn.

Vi ber for de barna som

gir oss klissete kyss

og neve full av løvetann,

som sover med hunden i sengen

og begraver de døde gullfiskene sine,

som nesten ikke har tid til en klem

og som glemmer matpakken,

som har hele kroppen dekket av plaster

og som synger falskt,

som trykker ut hele tannpastatuben i vasken.

Og vi ber for alle dem som aldri får noen dessert,

som ikke har noe koseteppe å slepe etter seg,

som ikke finner noe brød å stjele,

som ikke har noe rom de må rydde,

som ikke er på bilde på noens nattbord,

som har monstre som er virkelige.

Vi ber for de barna som bruker opp

ukepengene på tirsdag,

som kaster seg på gulvet i matbutikken

og hyler etter godteri,

som pirker i maten,

som elsker spøkelseshistorier,

som gjemmer skitne klær under sengen

og som får besøk av tannfeen,

som ikke liker å bli susset

når hele skolen ser det,

som skaper seg i kirken og skriker i telefonen,

som får oss til å le og gråte.

Og vi ber for de barna som opplever

dagene som mareritt,

som gjerne spiser hva som helst,

som ikke blir bortskjemt av et eneste

menneske,

som går og legger seg sultne

og gråter seg i søvn,

som lever og puster

uten egentlig å være til.

Vi ber for barn som vil bli båret

og for dem som må bæres,

for dem som aldri gir opp

og for de som aldri har fått noen sjanse,

for dem vi kuer og for dem som griper

alle hender som strekkes mot dem.

De er Guds barn, hver

og en av dem.

Kristina Reftel

Beste skilt - ever!

Dagens blogginnlegg er et bilde.
Intet mer - intet mindre.
Bildet sier alt

- og jeg er superfornøyd med kjøpet :-)

Time-out, time in og timing

Livet er slett ikke en rett linje fra krybbe til død, men den reneste tarmslyngen med kriker og kroker som gjør at ingen dag er lik, alt er nytt under solen - og ingen vet hvordan noe blir før solen går ned.
Her hos familien i det gamle gule huset går livet sin skjeve gang. Sentrale begreper er time-out, time in og timing.

Time-out: minstemann på 1,5 år har vilje så det holder! Mannen i huset sier at hvis punktumet vårt hadde blitt født først, hadde vi bare hatt ett barn. Nå hadde det seg imidlertid sånn at han kom som nr fem i rekka, med alt det innebærer. Er mor litt streng og sier Nei! med høy, mørk stemme - ja, da er det bare å gå inn i neste rom, se litt sørgmodig ut - og få godt med trøst og kos av større søsken. Sukk! Ikke lett å oppdra noe sånt. Derfor har vi nå begynt å sette grenser: - Ja, det er helt greit at du er sint, det er helt greit at du raser så høyt du kan, - og det er for såvidt helt greit at du ligger og slår panna i gulvet, hvis det er det du vil. Problemet er bare at vi 6 andre sitter rundt middagsbordet og prøver å føre en samtale, noe som blir en umulighet med det spetakkelet. Da må det en time-out til. Vi løfter opp og bærer myndig og bestemt til trappa opp til annen etasje. Der er det lov å sitte på nederste trinn og bælje og rope som mye man vil, og når man har rast ferdig, kan man tusle tilbake og fortsette måltidet. Dette har fungert med de fire vi har oppdratt så langt, og jammen ser det ikke ut til å ha effekt denne gangen også. Det er bare det at det blir en del turer til det nederste trinnet i løpet av ei uke.

Time in: Våren er her med bar asfalt, fotball på kunstgressbanen og lyse kvelder. Herlig! Hele familien nyter det, fra den minste som blir litt mindre månemann når han er utendørs og slipper minst ett av lagene med ulltøy under dressen, og til den eldste, som har sykkelavstand til alt han måtte ønske - og dermed føler seg fri og frank. Ikke lett å få kveldsro i huset på denne tiden, gitt! De små skjønner ikke hvorfor de må legge seg når kveldssola skinner rett inn på hodeputa, mor og far får ekstra energi (ja, faktisk merker vi snev av det, i alle fall) og driver med sitt uten å tenke så mye på at det er kveld og leggetid. Og de midt i mellom, ja de aner muligheten for at her kan det forhandles om innetider. Ja, for alle de andre får jo være så lenge ute! Når må man egentlig inn, når man er 10 år og det er slutten av april?

Timing: Hva ville du ha reddet ut av ditt brennende hus? Tja, ikke tvil om at hvis familielivet skulle fungert om ikke annet så for halv maskin i tiden etterpå, ja da hadde jeg reddet familiekalenderen. Den er husets hjerne, hukommelse og kart på en gang, og det som ikke umiddelbart blir skrevet opp der, går sannsynligvis i glemmeboka. En genial oppfinnelse for en yrkesaktiv mor, som i tillegg skal administrere den bedriften det er å synkronisere en familie på sju. Den gir meg blant annet en viss oversikt over når jeg kan kile et middagsmåltid mellom alle aktivitenene - og den viser meg når jeg kan finne et pusterom til å nyte de nye stolene som er innkjøpt til husets glassveranda - og når jeg kan skru opp de koselige hageknaggene jeg kjøpte på Indiska i dag :-)

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april,

i den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder, -

dog fred er ei det beste,

men at man noget vil.


Jeg velger meg april;

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter, -

i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

Et snev av interiørblogg

Livet i det gamle gule huset er ofte et rotete liv. En vet aldri hvor mange som er til middag, om den rosa t-skjorta er nederst i skittentøykurven eller gjenglemt hos en venninne, om det har havnet noen regninger nederst i aviskurven eller om det er nok mel i posen. Likevel er dette livet veldig koselig! Fullt av liv, folk og farger :-)

I helga tok vi med den eldste andelen av familien på langhelg til stockholm. Hotel, taxi, restauranter, museer - ja mye av det som ikke er hverdagen i det gamle gule huset. Det ble en fantastisk helg - i en fantasktisk by.

Stockholm er også full av farger. Både ute og inne. Som dette treet ute ved Grøna Lund. Store, fargerike "ett eller annet" gjorde et helt vanlig tre til noe helt spesielt. Fullt av farger. Som sikkert lyser i mørket og gir himmelen en glød av regnbuen.

Inne i butikkene lyser også fargene. Interiør og vårklær som kiler i neseborene og får lommeboka til å gjennomføre årets slankekur. Selv om ikke interiørblogging er min store greie, får jeg lyst til å vise noen av fargene som ble med meg hjem fra Stockholm. I form av reagensrørene som funker kjempebra som vase. I form av de klingende små fuglene som illuderer en lett sommergardin i hagedøra.

Og i form av plastglassene og muffinsformene fra Rice - som ble med hjem, enda de var litt dyre, og enda jeg snart har bursdag og burde ønske meg dem da - og enda jeg allerede hadde tatt svart belte i shopping den dagen...

Livet i det gamle gule huset er fullt av liv, folk og farger - og jeg elsker det! Så får det heller være som det er med alt rotet... :-)

En bil er en bil er en bil...

Biler er praktiske. Biler får deg fra A til Å. Biler lar deg ta med stort sett alt du har bruk for, - og blir det for mye, kan du putte en henger bakpå og få med enda mer. Biler har ulik størrelse, ulik farge, ulikt antall dører og ulikt antall seter. Så langt henger jeg med.

Men går vi mer detaljert til verks slår teflonhjernen min seg på.

For det store spørsmålet er: hvor engasjert kan man forlange at jeg skal være når det kommer til fornyelse av bilstallen i heimen? Bare for å gjøre det helt klart, så snakker vi ikke her om familiebilen. Familiebilen huser hele familien, starter som ei klokke i minus 30 grader og har til og med takboks til ekstra bagasje.

Nei, vi snakker om pendlerbilen. Den lille, smarte tingen som bringer min bedre halvdel til andre siden av Mjøsa mange dager i uka. Jeg er blitt spurt til råds om mine synspunkter og har kommet med følgende velovereide kommentarer: Den bør være liten (økonomisk, you see?) og den bør ha fem dører. Thats it. Mer enn det greier jeg ikke komme på. Og jeg har vitterlig prøvd! Tro meg. Trodde faktisk det holdt, også. Bare å finne en liten femdørs bil og kjøpe den.

Men nei da. Her skal det vurderes. Timer tilbringes på Finn.no. Det svippes innom bilbutikker ved enhver anledning. Jeg får tilsendt masse fine bilder på MMS (lag gjerne anførselstegn med fingrene når du leser "fine") - med spørsmål om hva jeg synes. I forhold til den jeg fikk bilde av i går, for eksempel?

Hallo! Bilen fra i går har jeg knapt nok et minne om. Var den svart? Grå? Kan ikke jeg slippe å mene noe? Men nei, store investeringer her i heimen er basert på felles beslutninger. Så jeg må til stadighet titte over skulderen når han sitter på Finn. Hva synes jeg om denne? Eller denne? Jeg finner meg til og med stående på tå med nesa klistra til vinduet i en bilforretning en solfylt søndag formiddag, - bare for å se snuten av en aktuell bil.

Skal jeg late som jeg er interessert? Si noe om former, størrelsen på hjulene, høyden på nummerskiltet, lengden på antenna? Hva kan man forlange? Jeg tror jeg fort ville blitt avslørt. Jeg får bare vente til det hele er gått over. Mumle med fra sidelinja og håpe at den rette bilen snart dukker opp. Den blir sikkert bra. Går sikkert akkurat passe fort. Og er sikkert god å kjøre.

Slik det har vært med alle de andre bilene vi har hatt.

Lover å komme tilbake med bilder når herligheten står på gårdsplassen!

So long!

18 trappetrinn

Tenk å være 4 år.
Og det er vår.

Og ha lært seg å telle.

Langt.

I dag var det 18 trappetrinn ned til våren.

18 trappetrinn

ned til den siste lille snøflekken

hos tante og onkel på Kaulum gård.

18 trappetrinn i lette sko.

For en lykke!

Rødt betyr fare!

Kalenderen viser den 8.april....og det er lenge siden forrige lønn. Forrige lønn var på en måte bare på snarvisitt innom kontoen, før den forsvant ut igjen til alt mars har å by på av toll og avgifter. Likevel, jeg lærer meg aldri faresignalene. De røde skoene lyser mot meg i skobutikken, står der som lekre, deilige vårsko i sterk kontrast til de svarte og lyse. Og jeg trenger jo vårsko? Jo visst trenger jeg vårsko! Man trenger alltid vårsko! Dessuten passet de perfekt. Og ble med meg hjem. Den røde faresignalet ble heller vårens første impulskjøp - og det ene ledet til flere...

For jeg skal jo til Stockholm i neste uke....og da må jeg jo ha jakke som matcher skoene. Ikke sant? Rød jakke, helst. Jeg kan jo i hvertfall se om de har? Og om den passer? Og det gjør den jo. Rød trenchcoat som er deilig tynn i stoffet og får meg til å føle meg fresh! Den ble også med meg hjem, sammen med det matchende tynne skjerfet....og den blomstrete tunikaen...

Ja ja, hjertet er rødt, og siden jeg i dette tilfellet (og svært ofte ellers) har latt hjertet overdøve den mer fornuftige delen av meg, så sier det seg jo selv at det er lov å prise våren med røde plagg :-)

Bare ikke si noe til min bedre halvdel; han vet kun om skoene så langt, og jeg tenker å porsjonere ut resten etterhvert. Regner jo med at det blir handling i Stockholm også....og da kan jeg ikke ha ord på meg for å storhandlet rett før avreise :-) You see?

Ny start - Yes, we can!

Jeg er av den typen som er dårlig på nyttårsforsetter. I alle fall de som handler om å trene mer - spise mindre, rydde mer - rote mindre, smile mer - kjefte mindre, ja alt det der!
Hmm...ser at noe av dette var litt selvmotsigende; det er jo ikke nødvendig å rydde mer hvis man roter mindre.... Ja, ja; jeg sa jo at jeg var dårlig på denne type ting!

Nå etter påske, derimot, kjenner jeg at forsetter kan ha noe for seg. Å komme fra full vinter i fjellet til full vår hjemme, med lyse morgener og lyse kvelder, sykler fram og ski tilbake, sol som varmer og klær som skrelles av i solveggen. Da kjenner jeg overskuddet kommer, overskuddet som faktisk kan kanaliseres mot rydding, sortering og systematisering. Yohoooo! Det gjelder å utnytte øyeblikket!

Øyeblikket som gjør at alle fottøy som minner om vinter blir fjernet fra vaskerom, entre og alle andre steder de måtte befinne seg. En anseelig mengde, viser det seg - når alt åpenbares i fullt dagslys. Hvorfor 4 par alpinstøvler, når bare 3 står slalåm? Hvorfor 8 par skisko, når bare 6 i familien foreløpig går på ski? Hvorfor 6 (!) par skøyter, når bare 3 har gått på skøyter i løpet av vinteren? Det eneste svaret jeg har, er følgende: Fordi ingen (les: ikke engang mor) rydder bort det som viser seg å være for smått/stort etc. Det blir liggende i en mørk krok uten en lyd...helt til vårsola avdekker det med overskudd og arbeidslys.

Innser at vi i denne store familien er dårlig på systemer. Joda, vi glimter til noen steder i huset, men forbedringspotensialet er enormt stort. Så stort at vi bør sette oss store nye forsetter og gjøre Obamas valgspråk til vårt: Yes, we can!

Her er planen: enkel men genial:

1. Fra om med nå skal alle sko som er innenfor husets fire vegger passe til føttene til minst ett familiemedlem - og gjerne også være i bruk oftere enn hvert skuddår.
2. Fra og med nå skal vi alltid ha system i ski/spader/ishockey-køller/hjelmer etc i den nye boden vår. Det er jo faktisk bare å legge det pent på plass, så vet vi alltid hvor vi har det...?

   

3. Fra og med nå skal vi vaske bilene hver 14. dag. Minst. Ikke vente så lenge at det bare er størrelsen som skiller den røde store Toyotaen fra den lille mørkegrønne Poloen. Ikke vente så lenge at lykken over å eie en ren, nei to, rene biler, er så stor at jeg føler trang til å ta bilde av det og blogge om det!

   

4. Og sist, men ikke minst: Fra og med nå skal vi bli enda flinkere til å dele de små gledene; som løkene som spirer, etter en iskald Østerdalsvinter - og fireåringens jubel over å nok en gang høre klangen av den blanke sykkelklokka....

Dette tror jeg blir en fin vår! Ikke sant?