En bønn for barna

Fant et nydelig og sterkt dikt på jobb i dag:

Vi ber for de barna

som setter fra seg klissete

sjokoladefingrer overalt,

som liker å bli kilt,

som hopper i vanndammer

og ødelegger buksene sine,

som rapper kaker før maten,

som visker så hardt

at det blir hull i matteboken,

som aldri finner skoene sine.

Og vi ber for dem som ser

på fotografene bak piggtråd,

som ikke kan løpe nedover veien

i nye joggesko,

som aldri har talt potetene på tallerkenen,

som ble født å steder vi aldri ville besøkt,

aldri får gå på sirkus,

som lever i en verden forbudt for barn.

Vi ber for de barna som

gir oss klissete kyss

og neve full av løvetann,

som sover med hunden i sengen

og begraver de døde gullfiskene sine,

som nesten ikke har tid til en klem

og som glemmer matpakken,

som har hele kroppen dekket av plaster

og som synger falskt,

som trykker ut hele tannpastatuben i vasken.

Og vi ber for alle dem som aldri får noen dessert,

som ikke har noe koseteppe å slepe etter seg,

som ikke finner noe brød å stjele,

som ikke har noe rom de må rydde,

som ikke er på bilde på noens nattbord,

som har monstre som er virkelige.

Vi ber for de barna som bruker opp

ukepengene på tirsdag,

som kaster seg på gulvet i matbutikken

og hyler etter godteri,

som pirker i maten,

som elsker spøkelseshistorier,

som gjemmer skitne klær under sengen

og som får besøk av tannfeen,

som ikke liker å bli susset

når hele skolen ser det,

som skaper seg i kirken og skriker i telefonen,

som får oss til å le og gråte.

Og vi ber for de barna som opplever

dagene som mareritt,

som gjerne spiser hva som helst,

som ikke blir bortskjemt av et eneste

menneske,

som går og legger seg sultne

og gråter seg i søvn,

som lever og puster

uten egentlig å være til.

Vi ber for barn som vil bli båret

og for dem som må bæres,

for dem som aldri gir opp

og for de som aldri har fått noen sjanse,

for dem vi kuer og for dem som griper

alle hender som strekkes mot dem.

De er Guds barn, hver

og en av dem.

Kristina Reftel