I dag begynner en av de verste rettsakene i norsk historie i retten her i Elverum.
Overgrepssaken fra Alvdal, som har blitt rullet opp den siste tiden,
er så forferdelig at jeg tror ingen av oss utenforstående fullt ut kan forstå
hva disse barna er blitt utsatt for.
I sitt eget hjem, der de skulle finne all verdens trygghet,
har de blitt fratatt alt; kjærlighet, trygghet, - all sin barndom.
Det gjør vondt langt inn i sjelen å tenke tanken fullt ut.
Jeg har skrevet om dette tidligere.
Den gang gjaldt det frykten for pappa.
Denne gangen gjelder det også mamma.
Tenk dere det!
Å ikke en gang kunne krype opp i mammas fang og søke trøst...
Noe av det verste med saken er alle de som ikke så.
Hvordan kan barn i Norge oppleve så grufulle ting uten at voksne rundt slår alarm?
Min neste tanke blir da: Hvem er det JEG ikke har sett?
Hvem har sendt meg små, sarte signaler om at ikke alt er som det skal være,
uten at JEG har fanget det opp?
Vi voksne må alltid bry oss.
Vi må alltid være årvåkne for barna rundt oss.
Når jeg snur meg rundt og ser på mine egne barn,
ser jeg at de er heldige.
De har trygghet og kjærlighet, de har voksne som bryr seg.
Ikke bare oss foreldre, men også andre gode voksne.
I går hadde de to minste verdens beste fridag.
De bakte boller med mormor,
dro på aketur
og spiste nybakte boller og kakao i akebakken.
Finnes det noe bedre?
Skulle bare ønske alle barn hadde det like trygt og godt.....
Viktige ord!
SvarSlettIt takes a village to make a childhood - vi må alltid være voksne, med voksnes blikk, oppmerksomhet og omsorg for barn vi møter. Vi kan ikke oppdage alle som lider, vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan være der.
Jeg tenker også på alle voksne vi møter, og som har en adferd vi kanskje ikke liker eller skjønner. De er gjerne voksne som har vært et skadet barn - la oss møte dem også med det vi har av varme og hjelp.
Ja, det er skremmende mange som ikke har det ålreit - og noen har det mildt sagt jævlig. Her i landet, og rundt om i verden. En del tilfeller er så ille at man ikke orker å tenke på det. Og man blir glad på sine barns vegne - de er heldige som vokser opp under trygge og kjærlige forhold.
SvarSlett