"Frykten for pappa" er tittelen på førstesideoppslaget i Dagsavisen i dag. Temaet treffer meg midt i magen. At det finnes mange barn som opplever hjemmets lune rede som det mest utrygge de har! Som lever i frykt for hva pappa kan komme til å gjøre med mamma. Og med dem selv. Som hver dag har frykt og utrygghet liggende fremst i bevisstheten - som ikke kan tillate seg selv å fullt ut glede seg over ting som skjer på skolen, som ikke tør ta med venner hjem - og som definitivt ikke gleder seg til at familien skal tilbringe mer tid sammen i ferien...
Jeg synes tittelen er sterk. Syng sangen inni dere, og lytt til siste strofen; "...men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg...".
Det settes fokus på at vold i hjemmet ikke lenger skal være en privatsak, kvinner og barn må få hjelp til å anmelde mennene! Selv om det fortsatt er store mørketall, kan avisa i dag melde om at antall anmeldte forhold er tredoblet siden 2006.
Det betyr at det nytter! Det nytter å belyse problemet. Det nytter å gang på gang fortelle at det er ikke voldsofrene sin skyld - å be om hjelp må ikke forbindes med skam!
Trygghet er en grunnleggende faktor i et barns liv. Alle barn vi omgir oss med har krav på vår ytterste oppmerksomhet i så måte. Vi voksne må følge med, være nabokjerringer - tørre å bry oss når vi er bekymret - kort sagt; være trygge voksne til å stole på!
Det er ikke alle forunt å sitte i pappas trygge armkrok...
Jeg kommer tilbake med mer sommerlige innlegg, men dette er et tema som opptar meg så sterkt, at jeg måtte blogge om det i dag!