Mini-menneske

Vi har et lite mini-menneske i vårt hus.

Han går rundt med hendene på ryggen

og observerer alt som skjer rundt ham.

Og det er ikke lite!

Den ene spiller el-bass,

mens den andre leverer reklame.

Den tredje hopper på trampolina,

mens den fjerde gjør lekser.

Mor sitter i en haug med skittentøy bak døra på vaskerommet - eller ved pc'en og blogger,-

og far slår plenen.

Det lille mini-mennesket rusler fra den ene til den andre.

Tar med seg leketraktoren. Kaster den fra seg til fordel for en ball.

Spør om kos. Vil låne en blyant. Roper på kaninen.

Prøver som best han kan å holde det samme tempoet som resten av familien.

I dag fikk han være med storebror og lappe sykkelen .

Oh, lykke!

Hjulet går jo rundt.

Og det brukes verktøy!

Finnes knapt noe bedre.

Når det i tillegg er vann inkludert i arbeidet, er lykken fullkommen.

Men alt er ikke bare lek og moro.

Plenen må jo også klippes!

Og den er stor.

For de små beina med den lange shortsen.

Men når man tar hele dagen i bruk - så kommer man rundt.

Og jeg?

Jeg har nytt solstrålene.

Gitt blomsterbedene en ansiktsløftning.

Kjent gleden over fargeprakten,

over duften av nyutsprunget hegg,

over å kjenne gresstråene kile mellom tærne

- og gleden over at det fortsatt er lenge til St.Hans.

Jeg kjenner med hele meg at sommeren er her,

og tenker at lykke-opplevelsene kommer tettere

på denne tiden av året.

Det skal liksom så lite til.

..og ute på klessnora vogga i vind....

Pentøyet har da virkelig fått lufta seg i vår!

For 3. gang på like mange uker henger hvitskjortene og bundadsskjortene til tørk i vårsola.

For å bli brukt enda to helger til :-)

Vel overstått!

Det er dagen derpå - og vi har hatt tid til å fordøye minnene. Strålende minner fra en strålende dag - med en strålende fornøyd konfirmant.

Godt fornøyd med borddekkingen også. Delikat og rolig - i et nydelig rom. Små, blå stemor som bordpyntpynt. Bordkortene var laget som små bøker, med Harry Potter-sider inni. Sier MYE om konfirmantens interesse for bøker. Når man er gift med en med kokkeutdanning, blir også anretningene svært så delikate :-)

Dagen i dag har vi tilbrakt i hagen - med masse små og store venner som har hjulpet oss og spise opp kakene.

I tillegg har vi utforsket en av konfirmasjonsgavene; et Lumix kamera med 12 Mega pixler. Utrolig bra - se disse makrobildene:

Blomstene er krystallklare på bildene -selv de små "trådene" på stilken er synlig. Imponerende!

I tillegg har kameraet en utrolig kul funksjon; nemlig "stretch high" og "slim high". Du kan altså ta bilder som blir dratt i bredden eller høyden Bildene under er tatt på samme sted, med samme avstand. Morsomt, ikke sant?

Her er for øvrig funksjonen satt tilbake til "normal":

Jeg ser jo umiddelbart for meg utrolige muligheter med denne funksjonen. Selv vil jeg stort sett alltid bli avbildet med "slim high". Med mine 1,62 på strømpelesten vil en viss dragning oppad og nedad gi et mye mer elegant bilde av meg, tror jeg. Imidlertid vil min høye mann bli enda høyere ved min side - med mindre vi photoshopper oss sammen, han i "normal"-funksjon, jeg i "slim high".

"Stretch high" derimot, kan jeg gjerne bruke på unge blonde jenter som vi treffer på badestranda, i parken eller andre steder hvor mannlige øyne lett fester seg på andre ting enn sin kone. Jeg kan ta bilde av dem, for senere å kunne dokumentere at det kun er inne i hodet på menn disse jentene er høye og flotte. I virkeligheten (dokumentert med kameraet) er de korte butte. Akkurat som kona :-)

Store tanker

I går kom de store tankene. De store tankene om konfirmanten vår. Og nå mener jeg ikke store svulstige tanker om hvor flott ung mann han er blitt (selv om jeg også kunne tenkt mange store tanker rundt det), nei jeg mener de store tankene om livet.

Veien fra da han var den minste, - som holdt i store hender. Da kosefilla var det eneste vi ikke måtte glemme når vi reiste bort. Da dokkestua kom på plass. Da han rakk opp til pianoet første gang. Den lange veien dit han er nå.

Vi har oppdratt ham hele veien. Prøvd å gi videre viktige verdier; noe å tro på, engasjement, solidaritet - gitt ham trygghet, selvstendighet, kjærlighet. Og han har gitt like mye tilbake. Det finnes ikke noe større enn å sette et liv til verden, nærmere skapelsen kommer vi ikke. Så får vi ta del i dette livet, tett på gjennom hele barndommen. Ikke fullt så tett på i ungdommen. Og ut på andre siden kommer en ung mann. Som vi håper har den ryggraden vi ønsker han skal ha.

Jeg gleder meg til i morgen! Til å være konfirmantens mor - og til å dele den store dagen med ham :-)

Det nærmer seg...

Varmen kom i dag og jeg kjenner med hele meg at den store konfirmasjonsdagen nærmer seg. Stressa? Nei, ikke det grann, faktisk.

Bare gleder meg.

Konfirmanten selv er opptatt med tentamener og Natur & Ungdom.

Barn og kjæledyr nyter varmt vær og hageliv.

Selv nyter jeg fargene som dukker fram i hagen

- naturen i finstasen sin.

Og til slutt: Jeg er ikke helt på hæla lenger.

Bordkort, servietter og bordpynt kommer sakte men sikkert på plass.

Og hadde det ikke vært for at denne kvelden har gått med til å prøve å få minstemann til å sove, så hadde jeg nok også blitt ferdig med diktingen...

Den store dagen!

Da er den store dagen over - og fire av fem barn er i seng med et smil rundt munnen. Bena verker og joggebuksa føles vektløs rundt midjen! Akkurat slik det skal være :-)

Dagen begynte fint, men allerede før avgang til gudstjenesten tidlig i morges kom vi litt skjevt ut. Strikkebunaden til minstemann, som er arvet etter eldstemann, satt som et skudd. Lua, derimot, hvor var den? De røde østerdalsluene hadde vi jo opptil flere av.... Til slutt dukket det opp en variant. Litt liten, men det fikk gå. Sjarmerende nok :-)

Det endte med at vi kom heseblesende ut i første salme, og siden det var fullt på de bakerste radene, endte vi opp med å toge helt fram til andre rad. Jada...

Etter kirkegang gikk det slag i slag. Skoletog, som vi greide å vinke til hele tre ganger, barnehagetog, og deretter 17.mai-arrangement på barneskolen. De to minste var slitne allerede her, og fikk sitte sammen i vogna. Til stor glede - inntil et minutt etter at dette bildet ble tatt. Da endte de begge i bakken, med en snublende far og en vogn som truet med å bikke over dem begge. Gikk heldigvis bra etter litt kollektiv gråt og trøst. Pølse-og isspising gikk forsåvidt greit for seg, inntil minstemann slo munnen mot et hjørne av en pult og begynte å blø i munnen. Artig når det bare er mor som skal trøste - og hun har hvit bunadsskjorte...

Resten av dagen har vi tilbrakt i hyggelig vennelag, med rundt 50 barn og voksne! Felles matbord, 17.mai-quiz og tradisjonelle stafetter rundet av en herlig dag.

Fireåringen oppsummerte med at 17.mai på ordentlig hadde vært enda bedre enn hun hadde trodd på forhånd - og den som vet hvor skyhøye forventninger en fireåring kan ha, skjønner hvor bra denne dagen har vært :-)

Vis meg din vedstabbel - og jeg kan si deg hvem du er :-)

Ved sier mye om folk. Ikke bare om de har peis eller ikke - nei jeg snakker om hvordan de lagrer veden sin! Jeg lærte dette av en venninne for noen år siden, og har lagt merke til hvor mange ulike måter det er - og hvor mye rekreasjon og terapi det er i å kløve og stable ved.

Dagens bloggeinnlegg er en billedkavalkade over familiens vedstabling forrige uke.

Det fine er at alle kan hjelpe til...

...hver på sin måte :-)

Fra kaos til kontroll - uten mors innblanding!

Og resultatet blir et smykke på gårdsplassen :-)

Nyttig på nett?

Konfirmasjonen nærmer seg med stormskritt, og avgjørelsene og gjøremålene står i kø om dagen:

• hvor får man tak i dress til konfirmanten som er lang nok i både armer og føtter nå rett før 17.mai?
• hva skal jenta på 10 ha på seg, hun som ikke lenger har bunad?
• hvilke venner skal konfirmanten gi gave til?
• hvor mange kaker trenger vi/vil vi ha?
• hvor får man tak i gode jordbær på denne tiden av året?
• har vi nok hjelp på kjøkkenet?
• kan desserten lages to dager før?
• hvordan skal jeg bli kvitt de to minste barna dagen før?
• hvem tar Punktumet på halvannet år mens resten er i kirka?
• osv osv osv....
  

Så var det dette med bordkort, taler, sanger.... Jeg surfer litt på nettet - og hva finner jeg? Jo ferdigskrevne taler og sanger som bare kan lastes ned. Fulle av generell svada som passer til enhver konfirmant fra enhver mor eller far. Bare å putte inn riktig navn. Makan til nonsens! Kanskje til god hjelp for noen, men defintivt ikke for meg. For hvor vanskelig kan det være, da? Tja, det vil vise seg. Godt vi har en langhelg foran oss - med innevær i vente. Gode, stille stunder med kaffekoppen kan gjøre underverker. Én god idé er det som skal til! Jeg ber ikke om mer. Én god idé formerer seg gjerne, blir til flere - og da er vi der plutselig!

Ønsk meg gjerne lykke til - jeg skal holde dere oppdatert!

Morsomt dikt

Fant dette diktet av Arne Paasche Aasen på nett i helga, og måtte smile av snerten i det. Det er skrevet i 1946.

FRISKE BLOMSTER

Friske blomster i min vase
hver en dag jeg kommer hjem.
Jeg går bort til skrivebordet
der jeg stolt beundrer dem.

Hun er makelös min kone...
Slik en omsorg gjør meg kry.
At hun elsker meg, vær sikker,
bare det kan det bety.

Triste regninger i bunker
fra Herr blomsterhandler Dal.
- over fem og sötti kroner -
Herre-gud, hun gjör meg gal!

"At du elsker meg, min kone,
det er godt og vel og bra -
men så blodig dyre kjærtegn
vil jeg aldrig mere ha..."

Kan du gjette hva hun svarte?
Det tok knekken helt på meg:
"Det er blomstene jeg elsker,
det er blomster...ikke deg."

Hverdager og merkedager

I dag er dagen for vårens første konfirmasjon. Sola står allerede høyt på himmelen og det ser ut til å bli en fantastisk dag. En av de aller største dagene i konfirmantens liv. Både fram til nå og senere. Slik er det i alle fall når jeg ser tilbake. Konfirmasjonsdagen står i en særstilling. Det ble stelt i stand til fest for meg! Jeg fikk bunad. Det ble holdt taler til meg. Jeg var midtpunkt, ikke bare den ene dagen, men også dagene før og etter.

Hvis dagene er som biter i et puslespill - er konfirmasjonsdagen en av de viktigste brikkene. Den markerer et skille. Før og etter. Liten og stor. Snart voksen - men likevel mye ungdom igjen. Konfirmasjonsbrikken gir oss identitet. I en alder av 15 år blir du bare tydeligere og tydeligere på hvem du er, - og hvor du er på vei. Selve konfirmasjonsdagen gir deg ryggrad - gir deg oppmerksomhet og trygghet på at du har mange rundt deg, mange som er glad i deg - og mange som vil følge deg videre.

Mange av brikkene i puslespillet er hverdager. Hvor det er skole, jobb, forpliktelser, hverdagsmiddager og lekselesing. Disse dagene er gode dager. De må være der for at andre dager skal rage høyere. Det er alle hverdagene som gjør helgene ekstra gode, feriene uendelige og som gir oss følelsen av å av og til være gærne, - og finne på noe sprell midt i uka. Hverdagene er gode - dersom vi er flinke til å splitte dem opp, gi både oss selv og barna et avbrekk, for så å falle tilbake til de gode rutinene og vanene igjen.

Jeg elsker alt som deler opp hverdagene. Jul, påske, sommerferie. 1. søndag i advent, 17. mai. Heldigvis kommer disse dagene hvert år. Gir oss forusigbarhet. Vi kan telle dagene dit.

Konfirmasjonsdagen er imidlertid enda større. Once in i lifetime. Markerer et skille i livet. Det er viktig med slike dager i alle menneskers liv. Jeg unner alle det. Jeg gleder meg til å gratulere dagens konfirmant! Jeg gleder meg til denne dagen full av solskinn og glade mennesker.

Og jeg gleder meg til vi skal feire vår egen konfirmant om to uker!

Hm. Dettte ble et skikkelig seriøst innlegg en lørdag morgen. Litt godt, det også. Å merke at selv om poden våknet tidlig og de siste ukene har vært fulle av hektiske hverdager, så greier også en fembarnsmor å av og til få noe seriøse formuleringer i hodet sitt. Og skrive dem ned :-)

Dagens bilder er imidlertid yndlingpuslespillet til fireåringen - som elsker både tall og pusling for tiden. Og puslespillet får du kjøpt hos bistandsorganisasjonen FORUT.

Ha en god lørdag!

Snill engel

Ja, snille engler finnes! Mennesker som faktisk legger litt arbeid ned i å finne eieren til noe de finner!

Vi møtte en slik snill engel i dag. Jeg og 10-åringen. Som hadde vært så uheldig, -eller uansvarlig (velg det du synes passer) å miste mobilen sin i november. Utendørs. Rett etter at den første snøen hadde lagt seg. Umulig å finnne igjen - og dermed tapt for denne verden.

Straffen var hard. Ingen ny mobil. Ikke engang i julegave. Helt til en snill tante forbarmet seg over henne og ga henne sin gamle. Smilet kom tilbake hos 10-åringen, selv om tapet av den gamle mobilen fortsatt satt hardt i. Et tonn med bilder og musikk nok til å fylle et helt diskotek en uke var og ble tapt.

Inntil i forrige uke. Telefon i heimen ringer, og i andre enden snakker jeg med ekspeditøren på Spaceworld. Om vi savner en mobiltelefon? Rød? En dame har kommet innom med en mobil som bærer preg av å ha ligget ute under tøffe forhold. Fukt og dogg og riper. Men minnekortet er inntakt. Og det er jo der alle bildene og musikken ligger. Hurra! Gjennom å søke via SIM-kortet fant de rette eier av mobilen - og jeg er dypt takknemlig og imponert over at det finnes slike finnere og ekspeditører som virkelig ønsker å gjenforene mobilen med sin rette eier!

Og lykke over all lykke; etter å ha ladet mobilen, viser det seg at den også fungerer! Forstå det den som kan - etter en vinter med snø og -30 grader! Uansett; 10-åringen smiler rundt - og den snille engelen fikk velfortjente roser i finnerlønn :-)

Travle tider og stille oaser

Mai måned blir travel i år. Fem konfirmasjoner på rekke rad, hvorav den ene er for vår eldste sønn. I de fire andre skal vi nyte gjestens privilegium. To av konfirmantene deler dag, så da må også familien dele seg. Godt vi er mange da, så vi har noen av ta av :-)

Jeg er en person som tar livet veldig med ro når det gjelder planlegging av store dager. Med stor familie på begge sider, har de vanlige familiebursdagene her vært på størrelse med konfirmasjoner, og med fem barn har vi fått en del praksis de siste 15 årene, kan du si.

Nå er det tre uker igjen til den store dagen, og det har plutselig kommet kastet over meg at det er mye som må ordnes til en konfirmasjon som ikke er en del av en vanlig familiebursdag. Jeg føler meg med ett skikkelig på hæla! Dress til konfirmanten, klær til de fire andre barna, hvem baker kaker, hvor mange kaker, serveringshjelp, bordkort, bordpynt, taler, sanger...og sikkert mange flere ting jeg ikke kommer på akkurat nå. For nå koker det litt i topplokket - og jeg kjenner at det er på tide med det gode gamle liste-knepet. jeg må begynne å skrive ned ALT jeg kommer på, smått og stort, og da vet jeg, at smått om senn vil jeg kjenne roen komme tilbake.

Et annet lurt triks når hodet koker, er å krype stille inn i hjemmets lille, fredelige oase; glassverandaen. Der er det lekeforbud, der skal man enten sitt å slappe av, lese eller bedrive andre rolige aktiviteter, der smaker kaffen ekstra godt, der kan man se våren og sommeren tett på, der skjermer syrinene for innsyn fra veien - og der har vi kjøpt inn nye deilige stoler å synke ned i :-)

Og det beste av alt, er at dersom jeg setter meg i den venstre stolen, så synes jeg ikke fra husets allfarvei. Det betyr at barna ikke vet hvor mor er, noe som ytterligere hjelper på å roe hodet :-)